Fra praksis
– Hvor mange av dem tror vi er i jobb om et år?
Sarah O. Larsson oppdaget et nytt yrkestema da hun så hvordan en jobbsøker delte en sjokoladeplate med henne. For en annen begynte veien til jobb som kantinevert på et kostymelager. Med Customized Employment som arbeidsmetodikk, ender man ofte opp andre steder enn man trodde på forhånd.

Sarah O. Larsson kom til OsloKollega i 2022, som arbeidsleder på PS:hotell Børsparken, etter å ha vært vikarierende hotellsjef i Strawberry. Hun husker godt et av de første møtene hun deltok i. Det handlet om hvor mange jobbsøkere de fikk ut i jobb. Hvor mange av dem tror vi fortsatt er i arbeid om et år, tenkte hun, og rakk opp hånden.
– Ingen hadde noen gode svar. Selv kom jeg fra hotellbransjen, som sliter med høy turnover. Det har enorme kostnader, så jeg har alltid vært opptatt av jobbfastholdelse, sier Larsson.
De siste årene har OsloKollega vært gjennom en faglig omstilling og implementert Customized Employment som arbeidsmetodikk i hele organisasjonen. Som en del av prosessen har Larsson blitt jobbspesialist, og oppdatert sin egen verktøykasse.
– Det er så deilig å få jobbe etter en utforskningsmodell som tar hensyn til hva som skal til for å beholde en jobb over tid, og ikke bare skaffe den.
Hun forteller at menneskene hun følger opp, ofte har med seg dårlige erfaringer fra både skole og arbeidsliv.
– Samfunnet er for trangt, arbeidslivet også. Uansett bakgrunn, diagnose eller hvilken bås man er puttet i, må man passe inn i stramme krav for å få en sjanse. Passer man ikke inn, faller man utenfor. Se bare på de unge. På 18-årsdagen får de fleste gaver fra venner og familie, men stadig flere får også uføretrygd fra Nav.
Ved utgangen av 2025 mottok over 22.000 mennesker mellom 18 og 29 år uføretrygd i Norge. Samtidig har Norge behov for mer arbeidskraft i fremtiden.
– Se på eldreomsorgen. En stor del av dem jeg jobber med, har store ressurser og verdifull realkompetanse. Jeg har selv jobbet med to personer som var uføre og jobbet på en skjermet avdeling, men nå blomstrer de og gjør viktig arbeid ute på et sykehjem.

Starter på kafé
Det første møtet med en jobbsøker tar Sarah Larsson helst på kafé. Beskjeden er enkel. Dette blir gøy, vi skal bli kjent på en helt annen måte, og vi skal gjøre det sammen.
– Det er ikke noe galt i å møtes på et kontor hvis jobbsøkeren vil det, men da faller man automatisk inn i de tradisjonelle rollene. Man sitter og snakker over et bord og mister mange av de viktige nyansene vi fanger opp når vi utforsker ute i virkeligheten.
Hvis Larsson får lov, kommer hun gjerne hjem til folk. Hun tolker omgivelsene for alt det er verdt. Hvor bor personen, hvor langt er det til trikken, hva slags bøker står i bokhylla, er hjemmet ryddet og klart for besøk, er det noe som mangler?
Deretter kommer aktivitetene. Først kjente, så ukjente, men det er jobbsøkeren som velger, hele veien. Larsson forteller at de færreste starter med et arbeidsgiverbesøk. I stedet begynner de med noe ufarlig, som å bowle, gå på kafé eller museum. Selv går hun gjerne ett skritt bak og følger med.
– Se for deg en gammel gubbe som går og glor. Det er sånn jeg føler meg, noen ganger, sier Larsson, om hvordan det er å observere hva kandidaten gjør, hva som fanger interessen og hvor det blir støy og utfordringer?
Hun nevner en ung kvinne som eksempel. Hun fremsto som sjenert og innesluttet, med hetta godt tredd ned over hodet. Hennes første aktivitet var å se en grøsser på TV. Dermed dro de på Kiwi for å kjøpe inn snacks.
Det tok ikke lang tid før Larsson la merke til at den unge kvinnen var mest opptatt av hvordan Larsson hadde det. Var hun glad i popcorn? Var filmen for skummel eller lyden for høy? Da hun skulle åpne sjokoladen, ble den delt på centimeteren – de skulle ha like mye.
– Hun så folk og det gikk rett inn i yrkestemaet hennes. I dag jobber hun som vertskap på et gamingsenter, og har det veldig bra. Det hadde vi neppe funnet frem til, hvis vi ikke hadde gjort noe sammen.
Hun forteller at jobbsøkerne alltid er innforstått med hva som foregår i prosessen, men at hun forsøker å styre unna faglige termer og avansert metodespråk.
– Jeg sier aldri at vi skal kartlegge interesseprofilen din i fase 1. I stedet forteller jeg at vi skal bli godt kjent og gjøre mange spennende ting sammen, men at de må være forberedt på at jeg stiller spørsmål underveis.
Når kartleggingen har pågått en stund går Larsson gjennom yrkesprofilen sammen med jobbsøkeren. – Folk kjenner seg nesten alltid igjen. Jeg har aldri opplevd noen store avvik.
Fra kostymefascinasjon til uniformert yrkesrolle
Når yrkesprofilen er ferdig, vet man mye om hvilke betingelser som må være på plass for at jobbsøkeren skal fungere godt i arbeidshverdagen. Den beskriver blant annet hvilke arbeidsoppgaver som egner seg, graden av sosial kontakt, egnet størrelse på arbeidsplassen og hvilke yrkestemaer og konkrete arbeidsplasser som matcher.
Larsson forteller om en kvinne i 40-årene, som alltid hadde vært opptatt av kostymer og uniformer.
– Jeg brukte tid på å finne ut hva fascinasjonen egentlig handlet om. Var det det taktile, synsinntrykket eller noe annet? Vi dro til et kostymelager for å utforske det nærmere og etter en stund fant vi ut at det handlet mer om muligheten til å gå inn i en rolle, enn kostymet i seg selv.
I dag jobber hun som lunsjvert i en stor kantine. Arbeidsgiveren ga henne full uniform, med skjorte, dress, bukser og navneskilt.
– Da ble det tydelig for henne. Nå er jeg i en yrkesrolle, nå respekterer folk meg for den rollen jeg har, og jeg er her på lik linje med de andre. Hadde jeg ikke hatt verktøyene fra Customized Employment i bakhånd, og vært kreativ i utforskningsfasen, hadde jeg nok stått og banket på døra til Operaen, sier Larsson.
Selvbestemmelse i praksis
Selvbestemmelse er en viktig del av Customized Employment-tilnærmingen. Et begrep det er lett å skrive inn i prinsippdokumenter, som dessverre ofte havner i en skuff.
Larsson har gjort det til rutine. Før hver veiledningssamtale ber hun jobbsøkeren sende henne stikkord om hva det er viktig å snakke om, så lar hun det bli agendaen for samtalen. Når en arbeidsplass skal innføre endringer, sørger hun for at jobbsøkeren deltar i møtene og sier sitt. Hun forbereder gjerne argumentene sammen med vedkommende på forhånd.
– Mange av dem jeg jobber med, har aldri blitt spurt om hva de vil. Dermed har de mistet mandatet til å velge sin egen fremtid. Derfor er det viktig å jobbe med selvbestemmelse ute på arbeidsplassen. Hjelpe folk å delta aktivt, påvirke og ta selvstendige valg.
– Hva med de som ikke vil noe? – Det er også et uttrykk for noe. Hvis meningen din aldri har spilt noen rolle, blir «jeg vet ikke» et trygt kort. Da begynner vi med blanke ark. «Hva er dine interesser?» «Ingenting.» Greit, da begynner vi der, og så skaper vi noe sammen, sier Larsson, som er opptatt av at fremskritt skal synliggjøres, men ikke gjennom klapp på skulderen.
– Vi må ikke stakkarsliggjøre og si «så flink du var, nå har du møtt opp fem dager». Da er det bedre å si «du gjorde dette for meg, så nå gjør jeg dette for deg».
Relasjoner med arbeidsgivere er viktig
Arbeidsgiverne finner Larsson gjennom relasjoner hun allerede har opparbeidet seg, eller etablerer underveis. Det kan være nabobutikken, treningssenteret eller på kafeen hvor hun har mange av møtene sine.
Noen ganger har hun med seg en ferdig yrkesprofil som matcher med én bestemt virksomhet, men hun kan også velge en nysgjerrig tilnærming.
– Jeg har lyst til å bli kjent med dere og hvordan driften fungerer. Kopp én og kopp to, kaller vi det. Først bli kjent-kaffe, så en dypere prat med forslag om samarbeid. Uansett hvem man snakker med, er arbeidsgivernes første spørsmål nesten alltid det samme. Blir dette mer jobb for oss?
Larsson mener Customized Employment leverer viktige verktøy i oppfølgingen av arbeidsgivere, men igjen er hun forsiktig med faguttrykkene. Ord som tilrettelegging og inkludering bruker hun nesten aldri.
– Jeg sier heller. Du vet at hun er helt rå hvis hun får en egen arbeidsbenk. Kan vi fikse det? Det handler om å trygge arbeidsgiveren på at dette blir en vinn-vinn-situasjon for alle.
Når oppgavene i en etablert yrkesrolle ikke passer med det en jobbsøker kan utføre, hender det at hun snekrer en jobb. Hun setter sammen oppgaver virksomheten har behov for å få løst, og som matcher med det jobbsøkeren kan trives med over tid. På den måten bidrar hun til å utvikle nye måter å jobbe på.
Gradvis nedtrapping
En viktig del av Customized Employment handler om å sikre jobbfastholdelse over tid. Et viktig ledd i dette handler om at jobbspesialisten ikke forsvinner, selv om arbeidskontrakten er signert.
– Vi legger alltid en onboardingplan i fellesskap. De første ukene handler om det helt konkrete. Klarer man å løse arbeidsoppgavene? Hvor løper man hvis brannalarmen går? Har man noen å sitte sammen med i lunsjen?
I denne fasen jobber Larsson ofte tett med egne mentorer hos arbeidsgiverne.
– I løpet av en arbeidsdag er jeg veldig mye ute, men det er viktig at verken arbeidsgiveren eller kandidaten blir vant til at jeg er med hele tiden. Det stjeler fokus fra det viktigste, som er den arbeidsrelasjonen de skal etablere sammen.
Derfor trapper Larsson gradvis ned på sin tilstedeværelse.
– Først deltar jeg kanskje på hele skiftet, så er jeg der noen timer før jeg sitter back-office og er i nærheten hvis det trengs. Til slutt er jeg tilgjengelig på avstand.
Ute i felt
Fra å ha vært på kontoret størstedelen av arbeidsdagen bruker Larsson mellom 60 og 70 prosent av arbeidstiden ute i felt, etter at Customized Employment ble implementert i OsloKollega.
– At vi skal være så mye ute, og at det er en forventning om å jobbe mye tettere med arbeidsgivere, kan være uvant for mange, men det er også en vei til ny læring og faglig utvikling.
– Det viktigste er at vi har trua. På at dette er måten å jobbe på, på jobbsøkeren og på arbeidsgiveren. Vi må stole på prosessen, løpe langsomt og alltid være utrustet med en god porsjon nysgjerrighet og ydmykhet.
Hun legger ikke skjul på at jobben også kan være krevende.
– Vi møter mange triste skjebner, arbeidsgivere som sier nei og arbeidsrelasjoner som ikke fungerer. Det kan være tøft, men jeg kan likevel gå til sengs hver kveld, vel vitende om at jeg kanskje ikke kan redde verden, men at jeg kan være det mennesket som akkurat den jobbsøkeren trenger. Den personen hen ser tilbake på og tenker «Det var fint! Hun hjalp meg videre i livet».